Historien om Sonjatun


DET VAR EN GANG..............

Historien om Sonjatun er på mange måter et eventyr. Dette eventyret handler om en liten utkantkommune, som i midten av 60-årene kom til den erkjennelse, at hvis den skal skaffe innbyggerne et godt og stabilt helse- og sosialtilbud, måtte det tenkes radikalt og fremtidsrettet. Nordreisa hadde på denne tiden et innbyggertall på ca. 2600 mennesker. Det var få og ingen tegn som tydet på den utviklingen som skulle komme, med videregående skole, flyplass, regionsenter og helsesenter.

Helsetjenesten besto av en enslig distriktslege, som arbeidet dag og natt. Det var opprettet helsesøsterstilling, men den var ofte ubesatt. Sosialkontoret ble drevet av sosialstyrets formann i bistilling, og en tannlege sørget for å ta seg av den verste tannverken. I tillegg var Betesta sykestue og fødestue med jordmor som tok imot de nye reisaværingene. Det eneste pleietilbudet var Røde Kors gamlehjem som ble drevet i en forfallen bygning under meget vanskelige forhold både for pasienter og betjening.

Det var det hele. Da Betesta brant i 1969 ble situasjonen kritisk. Spesielt vanskelig opplevde kvinnene det. De hadde mistet fødestua, og dette medførte et stigende antall fødsler i drosje underveis til Tromsø - i all slags vær.

Det hører også med til historia at det var kvinnene som gjorde opprør - møtte samlet opp under et kommunestyremøte og forlangte at noe måtte gjøres. De tok ordet - utenom talelista og annen parlamentarisk skikk, og anklaget kommunen for sendrektighet, sommel og manglende handlekraft.

Kommunestyret - som i de dager i hovedsak var eldre menn, besluttet å oppnevne et utvalg som fikk i oppgave å realisere helsesenteret.

I det videre arbeidet var ideen om en integrert helse- og sosialtjeneste under samme tak ut fra at man på nasjonalt plan hadde fremmet en stortingsmelding om dette.

Kilde: Jubileumsheftet, Helsesenteret Sonjatun 1977 - 1987.

Web levert av CustomPublish AS